STOKKØYA: Heldigvis er ikke Geelmuyden alene om å ha dilla. Her er det flere som er rammet. Fra Stokkøya-treffet i 2016. Foto: Lars Verket

Niels Chr. Geelmuyden er en ordkunstner av rang, og jammen har han ikke skrevet om padling også. Her er noen smakebiter!

Artikkelen står i boka "Refleksjoner" (2007), og tittelen er "Eskimo i knærne". Nå er det vel egentlig ikke lov å skrive "eskimo" lenger - nå heter det "grønleder". Det får så være, for her er det andre ting som skal presenteres. Geelmuyden har nemlig en omgang med språket som gjør at hvem som helst kan dra på smilebåndet. Veldig tidlig i artikkelen står det: "... Plutselig får man dilla. Kajakkdilla. For min del skjedde det i fjor. Jeg skaffet meg havkajakk og ble besatt. I 42 år klarte jeg meg fint uten. Nå klarer jeg meg knapt en dag."

Litt senere fortsetter han med at "kajakkpadling kombinerer ensomhet og livsfare" og "kajakkens genuine mangel på bekvemmelighet, som imøtekommer nordmenns tradisjonelt dype trang til å ha det vondt". Her er det lett å trekke på smilebåndet, og han fortsetter med en litt lenger begrunnelse:

Jeg innser at det finnes en flerhet av gode argumenter i favær av å finne seg en annen lidenskap. I praksis er det for eksempel veldig lite man kan foreta seg i en kajakk. Det er ugjørlig å legge seg nedpå eller ta en lur. Man kan hverken få spist eller beveget seg. Det er ikke engang mulig å utskille organiske væsker. I hovedsak kan man velge mellom å padle eller å ta pause. Normalt er det siste utelukket, da det rammer stabiliteten. Man er fastlåst i en farkost som stikker noen stusselige centimeter opp av vannflaten. En farkost som det ofte bare er flaks hvis andre sjøfarere får øye på.

Men, så komer han tilbake til alt det andre. Blant annet "opplevelsen av å sitte i selve havet. For et fremmedgjort nåtidsmenneske gir dette opphav til en etterlengtet følelse av å høre naturen til". Han synes også kajakkpadling er mer fremtidsrettet enn å ro, der sitter man jo med ryggen til dit man skal. Også er det stillheten, og her har han noen betraktninger vi absolutt kan slutte oss til: "Støyen holder livet unna. Med kajakk er det motsatt. Uvilkårlig føler man seg omsluttet av den typen stillhet som "legger seg lik en fuglunge i dine hender", slik dikteren Rolf Jacobsen så vakkert skrev. Ganske særlig innbydende er stillheten nå når badegjestene har skramlet seg hjem og beistene av noen motorbåter ligger fasttjoret side om side, som sinnslidende pasienter på et gammeldags galehus."

STILLHET: "Mannen og havet" - på vei ut i stillheten. Foto: Lars Verket (2016)

Vi kan se det for oss. Den beste sesongen er utenom sommeren - da vi har havet stort sett for oss selv. Sammen med vinden, fuglene og det lille som er igjen av fisk. Avslutningen er i en klasse for seg:

For en tid siden leste jeg i avisen at 800.000 nordmenn antas å ha behov for psykiatrisk bistand. Kan hende ville det være vel så bra om de i stedet skaffet seg en kajakk.

Tusen takk for en herlig artikkel Niels! Hvis du vil lese hele, så står den på side 48-49, og er du heldig har han noen bøker igjen på lageret. Han svarer raskt på Facebook.

Klar for å padle her?